mandag 29. november 2010

Spill for Kulissene

De siste ukene har vært preget av valgkampanjer og demonstrasjoner. Uganda skal ha valg i februar og vi har allerede fått en smakebit av alt sirkuset det fører med seg. For å si det sånn, det ligner ikke akkurat Stoltenbergs roseutdeling ved Nationalteateret! Det kan vel mer sammenlignes med russefeiringen på tryvann!

Det er pålagt fra verdensbanken at Uganda må ha et flerpartivalg! Det er jo fint og flott tenkte jeg, men de Ugandiske vennene mine meiner noe helt annet. Alle veit at Museveni og NRM kommer til å vinne uansett og for hvert demostrasjonstog som går og valgkampanjer som holdes mot NRM, jo mer urolig vil det bli her. Her er det ikke unormalt at politikere blir kidnappet og bortført nå like før valget. På mandag leste jeg i  New vision (statlig avis) at en lokalpolitiker i Kalewre hadde blitt kidnappet og mest sannsynligvis drept! Jeg nevnte dette for vår gode nabo og “bestefar” dagen etter, og han bare ristet på hodet og fortalte meg at dette var en hendelse som var nøye planlagt fra myndighetene sin side og som bare var falsk. To dager etter blei politikeren “funnet” og “reddet”. Altså var det rein og skjær skremselspropaganda. Det viser seg at myndighetene gjør dette for å skremme folket som stemmer i mot NRM og ikke minst oppposisjonenes kandidater for å drive valgkampanjer. Det er demokratiet sitt det!

LItt fakta for dere som er interessert:

  • Museveni kom til makta i 1986 og har sittet siden.
  • NRM heter partiet hans og blei sett på som “folkets parti”. De første fire årene blei Museveni sett på som “frihetens konge” og han var med på å stabilisere landet etter Idi Amins forferdelig herjing! Men uheldigvis som mange andre afikanske ledere har gjort,  så har han sittet for lenge i maktstolen. Nå blir NRM sett på som “Musevenis fetter-parti”, der korrupsjon er hovedproblemet. De fleste jeg har snakket med sier at han skulle ha gitt seg for ti år siden. “ For hver million som kommer inn, blir 8/10 brukt til nye BMWer til “regjeringen”
  • Museveni har klart å stabilisere store deler av Uganda, men LRA (Herrens motstandsarme) og regjeringsstyrkene har kriget i nord fram til de siste årene. Denne krigen begynte siden Museveni overtok. Krigen har blitt sett på som «verdens verste systematiserte overgrep mot barn», og FN karakteriserer krigen i nord-Uganda som en av verdens oversette humanitære katastrofer. 1,6 millioner mennesker ble drevet på flukt samtidig som LRA og regjeringsstyrkene fortsatte kampene. Halvparten av Uganda sitt statsbudsjett kommer fra utenlandsk bistand. Direkte budsjettstøtte over flere år har ikke maktet å forhindre at over 10 millioner ugandere lever i absolutt fattigdom.

Bestefaren vår fortalte at det hvertfall er en begynnelse med dette flerpartivalget. Nå kan i det minste “mannen i gata” vise sin meining. Forhåpentligvis vil det også gi en viss selvtillit til folket og ikke minst en bevisstgjøring rundt landets politiske situasjon. Dagens vlogg gir dere et viss innblikk i russeferingen her. Også får dere et innblikk i konserten vi hadde med koret vårt fredagskvelden! Vi hadde konsert for flere hundre i hovedstadens fineste konsertsal. Dette var virkelig en opplevelse. Utrolig gøy å få være med. Og konserten kommer på den statlige tv-kanalen neste søndag! Hva blir det neste, sier nå jeg… Gullrekka i Uganda!?

God uke til dere alle! Kos dere med knitringen i snøen og julegateåpning!

 Image00050Image00051Image00052 Image00051

På klassetur med de eldste barna. Vi bada i Lake Victoria og var i dyreparken. Stor stas!

 Image00053 Image00054

Turist i egen by og julesang i solnedgang.

Image00055   Image00056

Image00057

Helgetur til Øystein og Anders i Mbale. Fjelltur, julebakst og overnatting ute! 

onsdag 17. november 2010

Morningclass

Kikki og jeg har fått ansvar for en ny klasse. Den kalles Morningclass og er for de barna med spesielle behov og vanskeligheter. Etter som vi har lært barna å kjenne og hatt tid til å observere klassene og arbeidet her, ser vi tydelig at det er mange som trenger ekstrahjelp. Barna som henger etter blir ikke på langt nær tatt hånd om som vi er vant med. Og respekten og oppmersomheten til disse, er en helt annen en norsk standard. Det sier litt når unger med spesielle behov bare går under tilnavnet “Disturbed kid”. Forrige uke var prega av mye frustrasjon over hvor forskjellig tanker vi har om dette temaet! Det faktumet at det aldri har vært snakk om en sånn klasse før vi unge nordmenna kom hit. Eller frustrasjonen over hvordan barnet med ADHD bare blir kjefta huden full og slått i stedet for å finne noen alternative løsninger på undervisningen. Eller frustrasjonen over at den høyt utdannede og intelligente rektoren vi kjenner aldri hadde hørt om autisme.

Miles2Smiles representerer igjen resten av samfunnet. Her er det “the surviver of the fittest”, og da er det jo selvsagt at de svakeste ikke blir prioritert. Det er akkurat som om landet og kontinentet ikke har tid til disse barna. “Skal u-landet Uganda opp og fram, må vi satse alle korta  på de ungene vi veit har en sjangs til å få til noe.” Trist!

En venninne av Kathrin kom innom kontoret her en dag og spørte oss litt forsiktig og skjenert om vi hadde hørt om autisme. Vi svarer med den største selvfølgelighet Ja og forklarer at vi har på flere områder vært borti det. Og at autisme er noe som er kjent for alle nordmenn. I det vi sier det, lyser ansiktet hennes opp og nysgjerrigheten vokser. Det viser seg at hun har et barn med asbergers og ho blei etterlatt av mannen sin når jenta var ett år, den tida de fant ut at ho var litt anderledes enn de jevngamle naboungene. Kristine sier at hennes historie overhodet ikke er noe spesiell.  Hun er en av de få som faktisk tør å vise barnet sitt, istedet for å gjemme det. Vi blei invitert til være med på workshop med den nyoppstarta organisasjonen hennes ICCAS. Og her skulle vi være med å fortelle litt om situasjonen i Norge sammenlignet med Ugandas. Det viser seg at vi har blitt kjent med ei ildsjel som velger å være en fanebærer for autistiske barn. Noe som høres leikende lett ut for en nordmann, men som er nærmest en umulig oppgave for en aleinemor i Uganda. Det var utrolig givende møte vi var med på. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg satt med tårer i øynene mange ganger når jeg hørte på historiene til disse foreldrene. Alt de hadde opplevd gjennom uttallige saker i skolesystemet, sykehus og ikke minst i samfunnet. Hvordan de kjempet for barna sine i alle sektorer og ikke minst all den kjærlighet de hadde for ungene sine var enorm! Det var sterkt kost for en altfor heldig nordmann som meg, samtidig som det var utrolig godt å kunne føle på “Yes, we can-stemingen” som var blant de tjue foreldrene. Ambiøsiøst la de en slagplan på hvordan de skal få til en bedre hverdag for barna sine. Jeg og Kikki kom med innspill og forklarte hvordan systemet var i Norge. Begeistringen var stor over at det faktisk fantes så mange muligheter.Spesiallærere, psykologer eller støttekontaktordninger er noe som er veldig skjeldent og i såfall uoverkommelig dyrt i dette landet.

Den største bekymringen for Kristine er hvordan jenta hennes skal få det når hun blir tenåring og voksen. "Jeg tør nesten ikke la jenta mi være med andre mennesker enn meg, for kunnskapen rundt autisme i dette landet er så dårlig. Ingen veit hvordan de skal behandle henne. Hva kommer til å skje når jeg går bort? Det er min største bekymring”. Sier Kristine og de andre i rommet nikker enig.

Kikki og jeg har brukt mange timer på å snakke om dette problemet. Hvordan en “disturbed kid” blir behandlet og hvorfor det er et sånn tabubelagt tema. Dette er nok den største utfordringen vi har møtt hittil. Hvorfor er vi oppdratt så utrolig forskjellig når det kommer til behandlingen av de med psykiske og fysiske problemer?

Bilder er fint! Her kommer noen fra uka. Også selvfølgelig en liten vloggbit..

Håper Norge er kaldt og godt og at dere allerede har forspist dere på julemarsipan :)

Image00035   Image00036

Ananjas, Lugandalæreren vår                          Kyra til Ananjas og meg

 Image00037                Image00038  

Ungene på Miles2Smiles har eksamen denne uka. Tenke seg til, eksamen fra du er 2 år!!                  

søndag 7. november 2010

Hverdag

Det er rart hvordan en venner seg til ting. Nå har jeg hvert her over en måned og jeg merker hvordan hverdagen har funnet sted. Det er ikke lenger en stor oppdagelesesferd det å skulle gå til jobben. Nå springer jeg heller litt småstressa for å rekke den. Bodda-Bodda sjåførene som fridde hver gang de så ei hvit dame, hilser heller lett på luganda og spør meg hvordan dagen har vært. Ungene i gata kjenner meg igjen og sier “Hey Aunty Bridget” i stedet for “Muzungu, bye-bye”. Det er en utrolig god følelse. Jeg har slått meg til ro og jeg føler at jeg har flytta hit på ordentlig. Var innom jobben aleine på lørdag og ungene springer meg i møte ikke fordi jeg er hvit og rik, men fordi jeg er Birgit, læreren deres.

Den ukentlige korøvelsen på torsdager er noe jeg alltid ser fram til. En av de mange drømmene mine har nok gått i oppfinnelse: Det å stå hvit som ei måke (!) midt i et kor av gospelsyngende mørke, er stort! Og makan som de kan synge! Og ikke minst danse. Det er først nå jeg virkelig føler meg som Gospelbakken (som er kallenavnet på familien min). Som en ganske så erfaren korjente vil jeg nok si at dette er noe av det bedre jeg har vært borti.  Ikke av det bedre i forhold til at de er samstemte og reine hele tida (for det er vi ikke), men fordi den gjengen virkelig står for det de synger om. De virkelig meiner hvert eneste ord de synger og lovsynger det med den største stolthet. Og stoltheten over trua si er ikke bare vanlig for koret, men for hele landet. Om du er buddist, muslim eller kristen, så er det med den største stolthet at du viser det. Her er det ikke unormalt å snakke litt om bibelen under appelsinhandlinga på markedet eller det å be høyt før en skoletimen. Og skal si dette er uvant for en kristen nordmann som er vant med å veie sine ord nøye før en begir seg utpå en religionssnakk med en fremmed. Gud er med i alle situasjoner og i alles hverdag og det går ikke en time uten at navna Jesus eller Allah kommer opp i en eller annen setting! Det sier jo litt når lokalbussen heter “Trust in God” og at mjølkemannen hilser meg med “God bless, sister!”. Det er utrolig fint egentlig. Vi nordmenn snakker om religionsfrihet til den store gullmedaljen, men jeg skal si dere en ting aldri før har jeg følt meg så fri og avslappa i utfoldelse av trua mi som her i Uganda.

Hverdagen fylles opp med mye jobbing og andre aktiviteter på kvelden. Alltid er det noe vi kan gjøre. Og ettersom Miles2Smiles er oppe helt fram til 21 om kvelden, føler vi oss aldri ferdig på jobb når vi går hjem etter en dag. Damene som vi jobber med bor på arbeidsplassen. Og dagen deres varer fra 0600-2200 hele uka bortsett fra søndagen. En kan jo få dårlig samvittighet av mindre når en rusler hjem svett og sliten klokka 17. Vi skal nok ha lengre dager etterhvert. Kveldsjobbing to dager i uka, se jeg for meg at det blir. Jeg hadde forresten min første skoletime på tirsdag. Jeg fant ut at respekten ovenfor meg sammenlignet med Teacher Margret, var betraktelig dårligere. “Oliotja, abaana!”, åpner jeg timen med og latteren sprer seg i rommet. Jeg følte meg mer som en dårlig stand-up komiker, enn en mattelærer! Lugandaen min er ikke helt på stell enda, men kommer seg dag for dag. Nye gloser og fraser læres daglig takket være de fine ungene her.

Og dere, vi har fått kattunger!! Eva og Eddy kom oppspilte til meg på tirsdag og viste meg to skjønne, små skapninger som lå under en benk på skolen. Kattemor hadde etterlatt de der. Morsfølelsen skøyt inn både hos meg og Kikki og vi adopterte de på flekken. Så nå varmer vi mjølk morgen og kveld og gir de tåteflaske. Og ja, jeg har blitt mobba av jentene. Den ene kattungen heter Joakim! :)

Håper på en fin novemberuke til dere der hjemme!

Til slutt, den ukentlige vloggen og litt hverdagslige bilder:

Image00018  Image00019

 Image00022 Image00033

Image00020  Image00032    

Image00023     Image00021                        

fredag 29. oktober 2010

Ubuntu

                                  Image00017

Dette her blir et sånt “Vi må lære av de fattige i Afrika- innlegg”. Bare sånn at dere er forberedt på det. Det er ikke meint som et peikefinger-innlegg, men mer en refleksjon på hvordan vi kan lære av hverandre på tvers av kulturer.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på de siste dagene som mine nye venner på Miles2Smiles minner meg på hver dag. Og det er den enkle tingen om å dele med hverandre! Skal si det er et sterkt øyeblikk å se lille gutten på tre år dele ut biter fra den ene kjeksen han har i matboksen sin.Og han gjør det ikke av pliktfølelse, men fordi han vil gi vennen hans den samme gode smaksopplevelsen. Samme hvor sulten han er, så deler han. Generøst, sier vi. Selvfølge, sier di!

Og nettop denne generøsiteten skinner igjennom hele samfunnet. Det å dele av godene, hjelpe hverandre ut av pengeknipa, veksle penger med en vilt fremmed hvis det viser seg at du hadde for få småpenger på bussen, det å låne vekk mobilen uten å tenke på at kontantkortet går, gi mat til naboungen som ikke hadde råd den dagen.. Og sånn kan jeg fortsette. Det å eie noe her, er ikke på samme måte som hjemme i Norge. Du har kjøpt deg en tv, og hele nabolaget har glede av den. Den som har to kyr og mjølk nok, gir bort til den som ikke har noe. GIR bort! På markedet sitter førti arbeidere med hver sin “bedrift”. Konkurranseinnstinktet skal være på topp mellom disse. Men det er en felles seier at bananene hos den gamle dama blei solgt, selv om de fire andre bananselgerne ikke fikk solgt noe. 

Disse handlingene og fenomenet kan kalles Ubuntu, og kan knapt oversettes til et vestlig språk. “Ordet Ubuntu stammer fra zulu og kan bety samhørighet, fellesskap, solidaritet og nærhet. Den som “har” ubuntu, særpreges av innlevelse, gjestfrihet og generøsitet. Ubuntu er en livsfilosofi som går på tvers av vestlige idealer om enkeltmenneskets rett. Individualismen er ikke viktig for ubuntun.” (Tomm Kristiansen; Afrika – en vakker dag). Det å være i et fellesskap blir sett på som mye viktigere enn å dyrke sitt eget. I fellesskapet blir det plass for storsinn og glede over andres suksess, og oppriktig medfølelse over andres nederlag. Og dette sitter i ryggmargen, kulturen og tradisjonen hos det Ugandiske folk. “Jeg er, fordi vi er, og fordi vi er, er jeg”, sies det her. Sterkt, sier jeg!

Ungene på Miles2Smiles viser meg et helt normalt, afrikansk fenomen. Ubuntu! Det å dele, uavhengig av hvor lite eller hvor mye vi har.

Her kommer det en liten vloggbit fra nabolaget mitt. I den filmende stund er vi på vei til flyplassen i Entebbe for å hente godeste Øystein! Nå er det to representanter fra Hemsedal i Uganda. Tenke seg til :)
God helg, godtfolk!

fredag 22. oktober 2010

Miles2Smiles – Fristed for barn i slummen.

Her kommer en videosnutt av jobben vår. Håper dere liker de små “ett-minutterne” våre.
Etter et par ukers intro på arbeidsplassen, har vi virkelig funnet oss til rette her. Jeg er så heldig som få være en del av dette dagsenteret. Det er tre typer klasser på Miles2Smiles: Babyclass, Midclass og Topclass. Vi har fått vært med i alle klassene og prøvd oss som både lærer, støttelærer, barnepasser og kokk. Jeg fant fort ut at kokk var noe jeg ikke skal satse på!! Så en lærer blir nok mitt felt her. Sammen med aunty Kathy skal jeg og Kikki få være med å starte opp en klasse for de elevene som ligger etter og som sliter med å følge undervisningsprogrammet i riktig tempo. Jeg var med babyclass i går og fant ut at en av elevene der ikke var på alder med de andre. Joshua, som han heter, er fem år og kan enda ikke snakke reint. Han er et eksempel på en gutt som har stoppet utviklingen sin pga omgivelsene han lever i og livssituasjonen. Vi fikk vite at han har vært på Miles2Smiles i to år nå, og det første året snakket han ikke! En lærer som kan følge opp elever som Joshua, er det ikke på miles2smiles. Det er det jeg og Kikki skal være.
For at vi skal klare den jobben, MÅ vi lære oss språket. Vi har altså en vitkig jobb foran oss og det er å lære Luganda. Hver dag i to mnd skal vi ha Lugandatimer.Og jeg som sliter med engelsken… “It’s not only, only”.
Hører rykter om snø i Norge. SÅ DIGG!


onsdag 20. oktober 2010

Blackout season.

En veit en er i et u-land, når en klapper over at strømmen er tilbake!

Nå har det gått nøyaktig fire døgn, og strømmen er fortsatt ikke kommet tilbake. I den skrivende stund befinner jeg meg på strømmestiftelsen sitt hovedkontor for å kunne lade opp diverse elektriske ting (Ironisk! Strømmestiftelsen!). Jeg klagde til ei kollega i dag over hvor slitsomt det er å måtte bruke hodelykt hver gang jeg skulle på do. Da ler ho og svarer “ey sista, its blackout season. Get used to it! It will last at least a month!” Her er det bare å smøre seg med tolmodighet. Jeg fikk forklart at det spares på strømmen, derfor kunne ikke hele byen ha strøm på likt. Se for dere samme situasjon i Oslo: Mandag kl. 16-20 er det strøm på Tøyen. Samme tid og sted på onsdag kommer den igjen. I mellomtida skal Grønland, Kalbakken og Nordstrand ha strøm. Sprøtt! Vi som bor i den fattigste delen av Kampala er minst prioritert, derfor får vi også mindre strøm. Se for dere situasjonen i Oslo igjen: “Ok folkens, dere i Groruddalen får nok strømmen igjen på søndag, men vi kan ikke love noe ettersom Vestre Aker trenger den en del denne uka.. Sorry! Finn fram parafinlampa og stearinlys!”.

Ikke stress! Det hører vi norske ofte. Og det er nok stikkordet med denne strømproblematikken også. Alt ordner seg til slutt. Kommer ikke strømmen i dag, kommer den kanskje i morgen. Dette er en www.tolmodighetstest.no!

Folkens i det kalde nord. Gled dere over strømregningen!