“Du som ber om dager uten sorg. Du som sanker lyst og glede for å holde smerten nede. Du som jager etter vind. Du som tror du vokser uten tap. Du som aldri tar en sjangse, men må holde hver en skanse, mens din livslyst tørker inn. Alt som kan gi glede har en spire til et savn”
Aldri før har teksten til Sigvart Dagslands “Sangen om gleden” vært tydeligere enn her i Uganda.
Året på Hald internasjonale senter blir sagt skal være et år av en annen verden. Det vil jeg fult og helt si meg enig i. Aldri før har jeg fått så mye ut av “pensumet” som hos denne skolen. Hver dag i snart sju måneder har bydd på nye oppleveser, erfaringer og refleksjoner. Det at jeg jeg nå sitter og skriver mitt siste blogginnlegg i denne aller siste uken føles stort og vemodig. Derfor må dere tillate meg å være litt klisjeaktig og “stor i ord” denne gangen også.
For det føles litt sånn akkurat nå, klisjeaktig og mange store ord ettersom en skal si hade til så mye. Jeg skal si hade til en gjeng med flotte venner som har vist meg hva nestekjærlighet er og som gang på gang har lært meg hva det vil si å være et medmenneske. Jeg skal si hade til naboen min jeg veit kommer til å leve med en konstant bekymring for at barnet sitt ikke skal bli mett nok. Jeg skal si hade til hverdagshelter som dag for dag streber etter å skulle tjene inn til livets opphold på det lokale markedet. Jeg skal si hade til et kor som har lært meg å lovsynge med den største stolthet over troa si. Jeg skal si hade til idealisten Kathrin som med sitt utrolige engasjement har vist meg at det nytter å hjelpe og at vi ALDRI må miste troen på en bedre verden. Jeg skal si hade til et samfunn der “small talk” med en halvbekjent ikke er om været eller gårsdagens TV-program, men om hvordan jeg og du har det. Og ikke minst, jeg skal si hade til de nærmere tohundre “tantebarna” mine som hver dag har sprunget meg i møte i det jeg kommer inn porten på Miles2Smiles og gitt meg knuseklemmer for den minste lille ting jeg har gjort. Jeg er evig taknemlig over at jeg har fått bodd her, midt i byslummen i Kampala, samtidig som jeg er evig takknemlig for at jeg skal hjem til mine kjære i Norge som jeg mer eller mindre har savnet like lenge som jeg har vært her.
“La solen seile over himlen, på slep er alltid natta med. Om glede snart må vike plass for sorg, er begge frukt på same store tre”. Lykken kan du bare høste der hvor smerten gror”.
Slik fortsetter sangen og det føler jeg summerer opp det jeg har lært av å bo her. Det å bo midt oppi fattigdommen har fått meg til å se bildet til Dagsland tydeligere. Her blir en minnet på dag for dag elendigheten og urettferdigheten som rår i verden og at det i bunn og grunn er umulig å ikke la det gå innover seg. Her blir en tvunget til å ta en stilling til fattigdommen og bry seg på en helt annen måte enn hva en er vant med hjemme i den vestlige bobla. Dette er virkelig en verden der gleden ofte må vike plass for sorgen og der de i tillegg aksepterer det på en helt annen måte enn hva vi er vant med fra vår verden. “Afrikas folk strutter av livsglede” heter klisjeen. “Sannhet”, sier jeg. Denne enorme livsgleden som alle vestlige snakker om etter et afrikaopphold, er et faktum. Klisjeen fortsetter også med at den vestlige mann må ut av sin egen rikdom for å kunne se hva den ekte rikdommen innebærer.
En av bøkene vi har hatt på pensumlista dette året er Shane Claiborns “Den uimotståelige revolusjonen”. Her tar den radikale amerikaneren opp temaet nestekjærlighet og fattigdomsforkjempelse og hvordan vi lett kan bidra i denne kampen. Det handler først og fremst om å ta en stilling til den..
Kjære bloggleser, takk for at du har fulgt meg disse månedene.
“Mor Theresa har sagt at vi må prøve å finne vårt Calcutta. Calcutta finnes overalt, bare en har øynene til å se det. Ikke alle kan jobbe med spedalske i India som henne, og det er heller ikke poenget med fattigdomforkjempelsen. For meg ble Calcutta hjemlandet mitt. Jeg tror at vi ikke kan få slutt på fattigdommen før vi har tatt en nærmere kikk på rikdommen”. (Shane Claiborne)
