fredag 29. oktober 2010

Ubuntu

                                  Image00017

Dette her blir et sånt “Vi må lære av de fattige i Afrika- innlegg”. Bare sånn at dere er forberedt på det. Det er ikke meint som et peikefinger-innlegg, men mer en refleksjon på hvordan vi kan lære av hverandre på tvers av kulturer.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på de siste dagene som mine nye venner på Miles2Smiles minner meg på hver dag. Og det er den enkle tingen om å dele med hverandre! Skal si det er et sterkt øyeblikk å se lille gutten på tre år dele ut biter fra den ene kjeksen han har i matboksen sin.Og han gjør det ikke av pliktfølelse, men fordi han vil gi vennen hans den samme gode smaksopplevelsen. Samme hvor sulten han er, så deler han. Generøst, sier vi. Selvfølge, sier di!

Og nettop denne generøsiteten skinner igjennom hele samfunnet. Det å dele av godene, hjelpe hverandre ut av pengeknipa, veksle penger med en vilt fremmed hvis det viser seg at du hadde for få småpenger på bussen, det å låne vekk mobilen uten å tenke på at kontantkortet går, gi mat til naboungen som ikke hadde råd den dagen.. Og sånn kan jeg fortsette. Det å eie noe her, er ikke på samme måte som hjemme i Norge. Du har kjøpt deg en tv, og hele nabolaget har glede av den. Den som har to kyr og mjølk nok, gir bort til den som ikke har noe. GIR bort! På markedet sitter førti arbeidere med hver sin “bedrift”. Konkurranseinnstinktet skal være på topp mellom disse. Men det er en felles seier at bananene hos den gamle dama blei solgt, selv om de fire andre bananselgerne ikke fikk solgt noe. 

Disse handlingene og fenomenet kan kalles Ubuntu, og kan knapt oversettes til et vestlig språk. “Ordet Ubuntu stammer fra zulu og kan bety samhørighet, fellesskap, solidaritet og nærhet. Den som “har” ubuntu, særpreges av innlevelse, gjestfrihet og generøsitet. Ubuntu er en livsfilosofi som går på tvers av vestlige idealer om enkeltmenneskets rett. Individualismen er ikke viktig for ubuntun.” (Tomm Kristiansen; Afrika – en vakker dag). Det å være i et fellesskap blir sett på som mye viktigere enn å dyrke sitt eget. I fellesskapet blir det plass for storsinn og glede over andres suksess, og oppriktig medfølelse over andres nederlag. Og dette sitter i ryggmargen, kulturen og tradisjonen hos det Ugandiske folk. “Jeg er, fordi vi er, og fordi vi er, er jeg”, sies det her. Sterkt, sier jeg!

Ungene på Miles2Smiles viser meg et helt normalt, afrikansk fenomen. Ubuntu! Det å dele, uavhengig av hvor lite eller hvor mye vi har.

Her kommer det en liten vloggbit fra nabolaget mitt. I den filmende stund er vi på vei til flyplassen i Entebbe for å hente godeste Øystein! Nå er det to representanter fra Hemsedal i Uganda. Tenke seg til :)
God helg, godtfolk!

fredag 22. oktober 2010

Miles2Smiles – Fristed for barn i slummen.

Her kommer en videosnutt av jobben vår. Håper dere liker de små “ett-minutterne” våre.
Etter et par ukers intro på arbeidsplassen, har vi virkelig funnet oss til rette her. Jeg er så heldig som få være en del av dette dagsenteret. Det er tre typer klasser på Miles2Smiles: Babyclass, Midclass og Topclass. Vi har fått vært med i alle klassene og prøvd oss som både lærer, støttelærer, barnepasser og kokk. Jeg fant fort ut at kokk var noe jeg ikke skal satse på!! Så en lærer blir nok mitt felt her. Sammen med aunty Kathy skal jeg og Kikki få være med å starte opp en klasse for de elevene som ligger etter og som sliter med å følge undervisningsprogrammet i riktig tempo. Jeg var med babyclass i går og fant ut at en av elevene der ikke var på alder med de andre. Joshua, som han heter, er fem år og kan enda ikke snakke reint. Han er et eksempel på en gutt som har stoppet utviklingen sin pga omgivelsene han lever i og livssituasjonen. Vi fikk vite at han har vært på Miles2Smiles i to år nå, og det første året snakket han ikke! En lærer som kan følge opp elever som Joshua, er det ikke på miles2smiles. Det er det jeg og Kikki skal være.
For at vi skal klare den jobben, MÅ vi lære oss språket. Vi har altså en vitkig jobb foran oss og det er å lære Luganda. Hver dag i to mnd skal vi ha Lugandatimer.Og jeg som sliter med engelsken… “It’s not only, only”.
Hører rykter om snø i Norge. SÅ DIGG!


onsdag 20. oktober 2010

Blackout season.

En veit en er i et u-land, når en klapper over at strømmen er tilbake!

Nå har det gått nøyaktig fire døgn, og strømmen er fortsatt ikke kommet tilbake. I den skrivende stund befinner jeg meg på strømmestiftelsen sitt hovedkontor for å kunne lade opp diverse elektriske ting (Ironisk! Strømmestiftelsen!). Jeg klagde til ei kollega i dag over hvor slitsomt det er å måtte bruke hodelykt hver gang jeg skulle på do. Da ler ho og svarer “ey sista, its blackout season. Get used to it! It will last at least a month!” Her er det bare å smøre seg med tolmodighet. Jeg fikk forklart at det spares på strømmen, derfor kunne ikke hele byen ha strøm på likt. Se for dere samme situasjon i Oslo: Mandag kl. 16-20 er det strøm på Tøyen. Samme tid og sted på onsdag kommer den igjen. I mellomtida skal Grønland, Kalbakken og Nordstrand ha strøm. Sprøtt! Vi som bor i den fattigste delen av Kampala er minst prioritert, derfor får vi også mindre strøm. Se for dere situasjonen i Oslo igjen: “Ok folkens, dere i Groruddalen får nok strømmen igjen på søndag, men vi kan ikke love noe ettersom Vestre Aker trenger den en del denne uka.. Sorry! Finn fram parafinlampa og stearinlys!”.

Ikke stress! Det hører vi norske ofte. Og det er nok stikkordet med denne strømproblematikken også. Alt ordner seg til slutt. Kommer ikke strømmen i dag, kommer den kanskje i morgen. Dette er en www.tolmodighetstest.no!

Folkens i det kalde nord. Gled dere over strømregningen!

søndag 17. oktober 2010

Første Jobbdag!

Smånervøs og spent tar jeg på meg ryggsekken og går til Miles2smiles som ligger midt i slummen i Kalewre. Et dagsenter der enslige mødre og fedre kan få levert ungene sine slik at de kan få tid og mulighte til å tjene inn penger til husholdningen sin, uten at det skal gå ut over barna.

Virkeligheten for en gjennomsnittlig treåring i slummen i Kalewre er å enten være hjemme alene, stengt inne med en matskål på bordet, til mamma kommer hjem igjen etter en lang arbeidsdag på det lokale markedet. Eller å være med gjemt under et bord eller sittende på ryggen til mamma i flerfoldige timer. Ung alenemor er nok den værste tittelen å ha her. Se for deg å få et barn med en mann som forlater deg, du har ingen utdannelse og absolutt ingen mulighet til å skaffe deg en god jobb. Du bor i Kampalas fattigste strøk og har heller ingen rett på å få støtte til å klare å forsørge deg og barnet ditt. Det å ta med seg ungen sin, det kjæreste du eier, på det lokale markedet er et skummelt og dårlig alternativ. Her er det farlig å være for småbarn i forhold tll forurensing,skader og i værstefall kidnapping. Jeg har skjønt etter bare noen få jobbdager at miles2smiles er et utrolig viktig dagsenter som retter forkuset på barns sikkerhet og mødrenes mulighte til å en lettere hverdag. Dørene åpnes kl 0630 og varer helt til 20 på kvelden.I fjor begynte de også med mikrokreditt, der flere grupper med kvinner møtes en gang i uka for å spare penger sammen. Dette er en kjempemulighet for møderene til å spare inn penger både til seg selv og barnet sitt, slik at de har noe å rutte med inn i framtida.

Mødrene som leverer ungene sine til Miles2Smiles setter ungene sine høyt. De prioterer barnet sin sikkerhet og framtid. Overalt hvor vi går her i Kalewre, er det alltid en ungeflokk. Det kryr av barn her. Og det er visstnok den største utfordingen for dette landet. Jeg leste en artikkel i den nasjonale avisa "New vision" i går, at Uganda er det landet i verden som har høyest fruktbarhetsrate (føder flest barn)! Etter en drøy uke her, kan jeg nok skrive under på det..

Det å bli sett i en stor ungeflokk på 166 unger og med kun 9 ansatte, er ikke lett. Men det er noe av det jeg har lyst til iløpet av disse 7 mnd. Bruke tida mi til å se hvert enkelt barn!

Kos dere med en ett-miunutter "førsteinntrykket av Uganda".Og noen bilder fra de første ukene. På fredag kommer vloggen "første dag på jobb"

kompaIMG_1449 (2)   kompaIMG_1457

 

kompaIMG_1473 (2)           kompaIMG_1510 (2)

 

kompaIMG_1484     kompaIMG_1518

lørdag 9. oktober 2010

Uganda!

Nå er jeg her!
Jeg har vært i Kampala noen dager nå og for å være helt ærlig så er dette uvirkelig.
Her skal jeg bo over et halvt år!

Alle klisjeene kom på rad og rekke der vi kjørte den skranglete minibussen fra flyplassen i Entebbe. Jordhyttene, bållukten, mangfoldige mengder med mennesker, livsfarlig trafikk, parafinlampene etter veien, afrikanske rytmer.
Uganda er ekte vare - og jeg liker det!

Kikki og jeg bor vegg i vegg sammen med våre søte CHRISC-jenter Naomi og Marie Lousie. Vi føler oss som noen "Englishmen in New York" her vi bor midt i en afrikansk village. Hovedforskjellen på oss og Sting er at uansett hvor vi går blir vi møtt med vennlige blikk og snille kommentarer. Alle ønsker oss velkommen og føler et ansvar for oss bleike mzunguer (hviting på swahili). Trygt og godt!

Kos dere med to episoder av vloggen vår sålenge...