Ubuntu

                                 

Dette her blir et sånt “Vi må lære av de fattige i Afrika- innlegg”. Bare sånn at dere er forberedt på det. Det er ikke meint som et peikefinger-innlegg, men mer en refleksjon på hvordan vi kan lære av hverandre på tvers av kulturer.

Det er en ting jeg har gått og tenkt på de siste dagene som mine nye venner på Miles2Smiles minner meg på hver dag. Og det er den enkle tingen om å dele med hverandre! Skal si det er et sterkt øyeblikk å se lille gutten på tre år dele ut biter fra den ene kjeksen han har i matboksen sin.Og han gjør det ikke av pliktfølelse, men fordi han vil gi vennen hans den samme gode smaksopplevelsen. Samme hvor sulten han er, så deler han. Generøst, sier vi. Selvfølge, sier di!

Og nettop denne generøsiteten skinner igjennom hele samfunnet. Det å dele av godene, hjelpe hverandre ut av pengeknipa, veksle penger med en vilt fremmed hvis det viser seg at du hadde for få småpenger på bussen, det å låne vekk mobilen uten å tenke på at kontantkortet går, gi mat til naboungen som ikke hadde råd den dagen.. Og sånn kan jeg fortsette. Det å eie noe her, er ikke på samme måte som hjemme i Norge. Du har kjøpt deg en tv, og hele nabolaget har glede av den. Den som har to kyr og mjølk nok, gir bort til den som ikke har noe. GIR bort! På markedet sitter førti arbeidere med hver sin “bedrift”. Konkurranseinnstinktet skal være på topp mellom disse. Men det er en felles seier at bananene hos den gamle dama blei solgt, selv om de fire andre bananselgerne ikke fikk solgt noe. 

Disse handlingene og fenomenet kan kalles Ubuntu, og kan knapt oversettes til et vestlig språk. “Ordet Ubuntu stammer fra zulu og kan bety samhørighet, fellesskap, solidaritet og nærhet. Den som “har” ubuntu, særpreges av innlevelse, gjestfrihet og generøsitet. Ubuntu er en livsfilosofi som går på tvers av vestlige idealer om enkeltmenneskets rett. Individualismen er ikke viktig for ubuntun.” (Tomm Kristiansen; Afrika – en vakker dag). Det å være i et fellesskap blir sett på som mye viktigere enn å dyrke sitt eget. I fellesskapet blir det plass for storsinn og glede over andres suksess, og oppriktig medfølelse over andres nederlag. Og dette sitter i ryggmargen, kulturen og tradisjonen hos det Ugandiske folk. “Jeg er, fordi vi er, og fordi vi er, er jeg”, sies det her. Sterkt, sier jeg!

Ungene på Miles2Smiles viser meg et helt normalt, afrikansk fenomen. Ubuntu! Det å dele, uavhengig av hvor lite eller hvor mye vi har.

Her kommer det en liten vloggbit fra nabolaget mitt. I den filmende stund er vi på vei til flyplassen i Entebbe for å hente godeste Øystein! Nå er det to representanter fra Hemsedal i Uganda. Tenke seg til :)
God helg, godtfolk!