Morningclass

Kikki og jeg har fått ansvar for en ny klasse. Den kalles Morningclass og er for de barna med spesielle behov og vanskeligheter. Etter som vi har lært barna å kjenne og hatt tid til å observere klassene og arbeidet her, ser vi tydelig at det er mange som trenger ekstrahjelp. Barna som henger etter blir ikke på langt nær tatt hånd om som vi er vant med. Og respekten og oppmersomheten til disse, er en helt annen en norsk standard. Det sier litt når unger med spesielle behov bare går under tilnavnet “Disturbed kid”. Forrige uke var prega av mye frustrasjon over hvor forskjellig tanker vi har om dette temaet! Det faktumet at det aldri har vært snakk om en sånn klasse før vi unge nordmenna kom hit. Eller frustrasjonen over hvordan barnet med ADHD bare blir kjefta huden full og slått i stedet for å finne noen alternative løsninger på undervisningen. Eller frustrasjonen over at den høyt utdannede og intelligente rektoren vi kjenner aldri hadde hørt om autisme.

Miles2Smiles representerer igjen resten av samfunnet. Her er det “the surviver of the fittest”, og da er det jo selvsagt at de svakeste ikke blir prioritert. Det er akkurat som om landet og kontinentet ikke har tid til disse barna. “Skal u-landet Uganda opp og fram, må vi satse alle korta  på de ungene vi veit har en sjangs til å få til noe.” Trist!

En venninne av Kathrin kom innom kontoret her en dag og spørte oss litt forsiktig og skjenert om vi hadde hørt om autisme. Vi svarer med den største selvfølgelighet Ja og forklarer at vi har på flere områder vært borti det. Og at autisme er noe som er kjent for alle nordmenn. I det vi sier det, lyser ansiktet hennes opp og nysgjerrigheten vokser. Det viser seg at hun har et barn med asbergers og ho blei etterlatt av mannen sin når jenta var ett år, den tida de fant ut at ho var litt anderledes enn de jevngamle naboungene. Kristine sier at hennes historie overhodet ikke er noe spesiell.  Hun er en av de få som faktisk tør å vise barnet sitt, istedet for å gjemme det. Vi blei invitert til være med på workshop med den nyoppstarta organisasjonen hennes ICCAS. Og her skulle vi være med å fortelle litt om situasjonen i Norge sammenlignet med Ugandas. Det viser seg at vi har blitt kjent med ei ildsjel som velger å være en fanebærer for autistiske barn. Noe som høres leikende lett ut for en nordmann, men som er nærmest en umulig oppgave for en aleinemor i Uganda. Det var utrolig givende møte vi var med på. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg satt med tårer i øynene mange ganger når jeg hørte på historiene til disse foreldrene. Alt de hadde opplevd gjennom uttallige saker i skolesystemet, sykehus og ikke minst i samfunnet. Hvordan de kjempet for barna sine i alle sektorer og ikke minst all den kjærlighet de hadde for ungene sine var enorm! Det var sterkt kost for en altfor heldig nordmann som meg, samtidig som det var utrolig godt å kunne føle på “Yes, we can-stemingen” som var blant de tjue foreldrene. Ambiøsiøst la de en slagplan på hvordan de skal få til en bedre hverdag for barna sine. Jeg og Kikki kom med innspill og forklarte hvordan systemet var i Norge. Begeistringen var stor over at det faktisk fantes så mange muligheter.Spesiallærere, psykologer eller støttekontaktordninger er noe som er veldig skjeldent og i såfall uoverkommelig dyrt i dette landet.

Den største bekymringen for Kristine er hvordan jenta hennes skal få det når hun blir tenåring og voksen. "Jeg tør nesten ikke la jenta mi være med andre mennesker enn meg, for kunnskapen rundt autisme i dette landet er så dårlig. Ingen veit hvordan de skal behandle henne. Hva kommer til å skje når jeg går bort? Det er min største bekymring”. Sier Kristine og de andre i rommet nikker enig.

Kikki og jeg har brukt mange timer på å snakke om dette problemet. Hvordan en “disturbed kid” blir behandlet og hvorfor det er et sånn tabubelagt tema. Dette er nok den største utfordringen vi har møtt hittil. Hvorfor er vi oppdratt så utrolig forskjellig når det kommer til behandlingen av de med psykiske og fysiske problemer?

Bilder er fint! Her kommer noen fra uka. Også selvfølgelig en liten vloggbit..

Håper Norge er kaldt og godt og at dere allerede har forspist dere på julemarsipan :)

  

Ananjas, Lugandalæreren vår                          Kyra til Ananjas og meg

                   

Ungene på Miles2Smiles har eksamen denne uka. Tenke seg til, eksamen fra du er 2 år!!