Hverdag

Det er rart hvordan en venner seg til ting. Nå har jeg hvert her over en måned og jeg merker hvordan hverdagen har funnet sted. Det er ikke lenger en stor oppdagelesesferd det å skulle gå til jobben. Nå springer jeg heller litt småstressa for å rekke den. Bodda-Bodda sjåførene som fridde hver gang de så ei hvit dame, hilser heller lett på luganda og spør meg hvordan dagen har vært. Ungene i gata kjenner meg igjen og sier “Hey Aunty Bridget” i stedet for “Muzungu, bye-bye”. Det er en utrolig god følelse. Jeg har slått meg til ro og jeg føler at jeg har flytta hit på ordentlig. Var innom jobben aleine på lørdag og ungene springer meg i møte ikke fordi jeg er hvit og rik, men fordi jeg er Birgit, læreren deres.

Den ukentlige korøvelsen på torsdager er noe jeg alltid ser fram til. En av de mange drømmene mine har nok gått i oppfinnelse: Det å stå hvit som ei måke (!) midt i et kor av gospelsyngende mørke, er stort! Og makan som de kan synge! Og ikke minst danse. Det er først nå jeg virkelig føler meg som Gospelbakken (som er kallenavnet på familien min). Som en ganske så erfaren korjente vil jeg nok si at dette er noe av det bedre jeg har vært borti.  Ikke av det bedre i forhold til at de er samstemte og reine hele tida (for det er vi ikke), men fordi den gjengen virkelig står for det de synger om. De virkelig meiner hvert eneste ord de synger og lovsynger det med den største stolthet. Og stoltheten over trua si er ikke bare vanlig for koret, men for hele landet. Om du er buddist, muslim eller kristen, så er det med den største stolthet at du viser det. Her er det ikke unormalt å snakke litt om bibelen under appelsinhandlinga på markedet eller det å be høyt før en skoletimen. Og skal si dette er uvant for en kristen nordmann som er vant med å veie sine ord nøye før en begir seg utpå en religionssnakk med en fremmed. Gud er med i alle situasjoner og i alles hverdag og det går ikke en time uten at navna Jesus eller Allah kommer opp i en eller annen setting! Det sier jo litt når lokalbussen heter “Trust in God” og at mjølkemannen hilser meg med “God bless, sister!”. Det er utrolig fint egentlig. Vi nordmenn snakker om religionsfrihet til den store gullmedaljen, men jeg skal si dere en ting aldri før har jeg følt meg så fri og avslappa i utfoldelse av trua mi som her i Uganda.

Hverdagen fylles opp med mye jobbing og andre aktiviteter på kvelden. Alltid er det noe vi kan gjøre. Og ettersom Miles2Smiles er oppe helt fram til 21 om kvelden, føler vi oss aldri ferdig på jobb når vi går hjem etter en dag. Damene som vi jobber med bor på arbeidsplassen. Og dagen deres varer fra 0600-2200 hele uka bortsett fra søndagen. En kan jo få dårlig samvittighet av mindre når en rusler hjem svett og sliten klokka 17. Vi skal nok ha lengre dager etterhvert. Kveldsjobbing to dager i uka, se jeg for meg at det blir. Jeg hadde forresten min første skoletime på tirsdag. Jeg fant ut at respekten ovenfor meg sammenlignet med Teacher Margret, var betraktelig dårligere. “Oliotja, abaana!”, åpner jeg timen med og latteren sprer seg i rommet. Jeg følte meg mer som en dårlig stand-up komiker, enn en mattelærer! Lugandaen min er ikke helt på stell enda, men kommer seg dag for dag. Nye gloser og fraser læres daglig takket være de fine ungene her.

Og dere, vi har fått kattunger!! Eva og Eddy kom oppspilte til meg på tirsdag og viste meg to skjønne, små skapninger som lå under en benk på skolen. Kattemor hadde etterlatt de der. Morsfølelsen skøyt inn både hos meg og Kikki og vi adopterte de på flekken. Så nå varmer vi mjølk morgen og kveld og gir de tåteflaske. Og ja, jeg har blitt mobba av jentene. Den ene kattungen heter Joakim! :)

Håper på en fin novemberuke til dere der hjemme!

Til slutt, den ukentlige vloggen og litt hverdagslige bilder: