Kenya

Endelig! en av flere drømmer er oppfylt. Jeg er i Kenya. Nærmere bestemt Nairobi på “midtveiskurs” med en herlig gjeng fra Hald. Dette er afrikas hovedstad og jeg fikk meg mer eller mindre et kultursjokk når jeg så hvor rikt Afrika kan bli. Sammenlignet med Kampala er dette New York! (hvertfall i den bydelen vi bor i, Karen.)

Dagene har vært fylt med norsk humor, pepperkaker og mjølkesjokolade.

Dagens vlogg: SAFARI!

“Merry Christmas”. Savner dere masse! Nyt snøkaoset og den 4.søndagen i advent. Det skulle en ikke trodd her jeg valser rundt i sandaler og misjonærskjørt!!

JuleFEST

Jeg har fått med meg mange juletrefester opp igjennom, men aldri før har jeg vært med på en mer storslått fest som den på søndag. Miles2Smiles hadde sin aller første julefest noen gang. Ettersom historiens første kull skulle slutte, blei festen ekstra stor og her skulle det ikke spares på noe.

Det er mange stunder jeg blir rørt av her i Uganda. Flere ganger har jeg måtte “stoppe opp” og fordøye alle inntrykk. Søndagen var full av sånne stunder! Jeg veit ikke konkret hva som gjorde  dagen så innmari rørende og sterk, men tror det var hele pakka.

Vi hadde forberedt oss i flere uker til denne store dagen. Top clas hadde liggi i hardtrening til julespillet og flere av de andre ungene hadde øvd inn julesanger. Kikki og jeg øvde med ungene i kirka lørdagen før, og det viste seg at det var flere klasser som skulle opptre denne søndagen. Juleevangeliet skulle virkelig forkynnes! Kirka var fullstappa og det blei en ultrasjarmerende stund for menigheten. Miles2Smiles var tydelig den fattigste klassen. Det var rart å se hvordan de andre ungene var penere i klæra og hadde enda flere rekvisittar en det vi hadde råd til.

Etter en fin og vellykket opptrednen, gikk turen tilbake til dagsenteret. Og her venta det oss et stort partytelt, julemusikk, festkledde foreldre og barn, ballonger, brus, kake og masse mat! For deg der hjemme høres det ut som en normal julefest med selvsagte “ingredienser”. DET var det ikke her. Og det er nok derfor at dette blei så sterkt for meg. Den store gleden over en festdag! Verdien og gleden over den ene brusflaska vi fikk. Gleden over at vi i dag skal spise kjøtt og ikke bare bønner. Gleden av å feire hverandre og ha en fridag der en endelig har tid til å være med barnet sitt. Gleden av å kunne bli underholdt av andre og gleden av å kunne ta på seg det fineste plagget en eier! Det var dette som gjorde festen til historiens beste. Her er det mødre og fedre som så vidt har råd til å ha barnet sitt i barnehagen (Som forresten koster 28 kr. i måned). Det å skulle gjøre i stand en storslagen fest for disse hverdagsheltene, var uforglemmelig!

Takknemlighet og glede. Disse folka på Miles2Smiles satte en skikkelig tankevekker i meg. De viste meg ekte takknemlighet over de mest selvsagte tinga jeg kunne ha forestilt meg. De viste meg en ekte glede over det å feire en dag som ikke er av de vanlige. Jeg kunne lett hatt råd til å feira “juletrefest” hver dag, jeg. Hver dag kan jeg spise kjøtt, hver dag kan jeg drikke brus, hver dag kan jeg høre på musikk fra en høytaler. Og sånn kunne jeg fortsatt.

Kjære nordmann, her kommer klisjeen (men fytti, så sann den er): Gå inn i den fineste tiden av året med en evig takknemlighet over det vi har. La deg begeistre og gled deg. Selv om vi er den rikeste i klassen, må vi likevel fortsette å bli glad for hver gave vi får.

Håper 3.søndag i advent blir kald og vakker.

GOD HELG, kjære venner!

  

 

 

                    

Julekalender

Lurer du på hvordan de norske jentene feirer advendtstid i Afrika? Følg med hver fredag fram til jul, da sender vi nemlig en liten julekalenderfilmsnutt.

Nå nærmer det seg juleferie for oss på Miles2Smiles. Om en uke reiser vi til Nairobi for å møte resten av Afrika-Halderne. Vi skal ha infield (Midtveiskurs) sammen fram til 18.desember med en lærerstab fra Norge.

Nå om dagen går det mye i øving til julespillet vi har øvd inn med de eldste barna. På søndag skal vi opptre i kirka til Cathrin. Også skal vi ha en hei-dundrandes juleavslutning for alle ungene på dagsenteret etterpå. Noe vi gleder oss veldig til, store og små!

Kan ikke få sagt det nok, men ungene på Miles2Smiles gjør det så lett å være her i Uganda. Mer takknemmelig jobb har jeg neimen ikke hatt. Det å bli møtt med en “Springe-i-fanget-klem” av tjue forskjellige unger hver dag, løfter en opp! Og det overrasker meg sånn hvor lett det er å ha det gøy uten at vi forstår hverandre så godt. Nå etter to måneder har vi utvikla interne spøker, leiker og sanger på tross av dårlig engelskkunnskaper hos begge parter og vanskelig lugandafraser. Det å høre en barnestemme rope “Aunty Bridget” midt i folkemylderet på det lokale markedet, gjør dagen i seg selv!!

Lykke til med eksamner, julekonserter og julehandling! Nyt den fine adventstida..

Spill for Kulissene

De siste ukene har vært preget av valgkampanjer og demonstrasjoner. Uganda skal ha valg i februar og vi har allerede fått en smakebit av alt sirkuset det fører med seg. For å si det sånn, det ligner ikke akkurat Stoltenbergs roseutdeling ved Nationalteateret! Det kan vel mer sammenlignes med russefeiringen på tryvann!

Det er pålagt fra verdensbanken at Uganda må ha et flerpartivalg! Det er jo fint og flott tenkte jeg, men de Ugandiske vennene mine meiner noe helt annet. Alle veit at Museveni og NRM kommer til å vinne uansett og for hvert demostrasjonstog som går og valgkampanjer som holdes mot NRM, jo mer urolig vil det bli her. Her er det ikke unormalt at politikere blir kidnappet og bortført nå like før valget. På mandag leste jeg i  New vision (statlig avis) at en lokalpolitiker i Kalewre hadde blitt kidnappet og mest sannsynligvis drept! Jeg nevnte dette for vår gode nabo og “bestefar” dagen etter, og han bare ristet på hodet og fortalte meg at dette var en hendelse som var nøye planlagt fra myndighetene sin side og som bare var falsk. To dager etter blei politikeren “funnet” og “reddet”. Altså var det rein og skjær skremselspropaganda. Det viser seg at myndighetene gjør dette for å skremme folket som stemmer i mot NRM og ikke minst oppposisjonenes kandidater for å drive valgkampanjer. Det er demokratiet sitt det!

LItt fakta for dere som er interessert:

• Museveni kom til makta i 1986 og har sittet siden.
• NRM heter partiet hans og blei sett på som “folkets parti”. De første fire årene blei Museveni sett på som “frihetens konge” og han var med på å stabilisere landet etter Idi Amins forferdelig herjing! Men uheldigvis som mange andre afikanske ledere har gjort,  så har han sittet for lenge i maktstolen. Nå blir NRM sett på som “Musevenis fetter-parti”, der korrupsjon er hovedproblemet. De fleste jeg har snakket med sier at han skulle ha gitt seg for ti år siden. “ For hver million som kommer inn, blir 8/10 brukt til nye BMWer til “regjeringen”
• Museveni har klart å stabilisere store deler av Uganda, men LRA (Herrens motstandsarme) og regjeringsstyrkene har kriget i nord fram til de siste årene. Denne krigen begynte siden Museveni overtok. Krigen har blitt sett på som «verdens verste systematiserte overgrep mot barn», og FN karakteriserer krigen i nord-Uganda som en av verdens oversette humanitære katastrofer. 1,6 millioner mennesker ble drevet på flukt samtidig som LRA og regjeringsstyrkene fortsatte kampene. Halvparten av Uganda sitt statsbudsjett kommer fra utenlandsk bistand. Direkte budsjettstøtte over flere år har ikke maktet å forhindre at over 10 millioner ugandere lever i absolutt fattigdom.

Bestefaren vår fortalte at det hvertfall er en begynnelse med dette flerpartivalget. Nå kan i det minste “mannen i gata” vise sin meining. Forhåpentligvis vil det også gi en viss selvtillit til folket og ikke minst en bevisstgjøring rundt landets politiske situasjon. Dagens vlogg gir dere et viss innblikk i russeferingen her. Også får dere et innblikk i konserten vi hadde med koret vårt fredagskvelden! Vi hadde konsert for flere hundre i hovedstadens fineste konsertsal. Dette var virkelig en opplevelse. Utrolig gøy å få være med. Og konserten kommer på den statlige tv-kanalen neste søndag! Hva blir det neste, sier nå jeg… Gullrekka i Uganda!?

God uke til dere alle! Kos dere med knitringen i snøen og julegateåpning!

  

På klassetur med de eldste barna. Vi bada i Lake Victoria og var i dyreparken. Stor stas!

 

Turist i egen by og julesang i solnedgang.

  

Helgetur til Øystein og Anders i Mbale. Fjelltur, julebakst og overnatting ute! 

Morningclass

Kikki og jeg har fått ansvar for en ny klasse. Den kalles Morningclass og er for de barna med spesielle behov og vanskeligheter. Etter som vi har lært barna å kjenne og hatt tid til å observere klassene og arbeidet her, ser vi tydelig at det er mange som trenger ekstrahjelp. Barna som henger etter blir ikke på langt nær tatt hånd om som vi er vant med. Og respekten og oppmersomheten til disse, er en helt annen en norsk standard. Det sier litt når unger med spesielle behov bare går under tilnavnet “Disturbed kid”. Forrige uke var prega av mye frustrasjon over hvor forskjellig tanker vi har om dette temaet! Det faktumet at det aldri har vært snakk om en sånn klasse før vi unge nordmenna kom hit. Eller frustrasjonen over hvordan barnet med ADHD bare blir kjefta huden full og slått i stedet for å finne noen alternative løsninger på undervisningen. Eller frustrasjonen over at den høyt utdannede og intelligente rektoren vi kjenner aldri hadde hørt om autisme.

Miles2Smiles representerer igjen resten av samfunnet. Her er det “the surviver of the fittest”, og da er det jo selvsagt at de svakeste ikke blir prioritert. Det er akkurat som om landet og kontinentet ikke har tid til disse barna. “Skal u-landet Uganda opp og fram, må vi satse alle korta  på de ungene vi veit har en sjangs til å få til noe.” Trist!

En venninne av Kathrin kom innom kontoret her en dag og spørte oss litt forsiktig og skjenert om vi hadde hørt om autisme. Vi svarer med den største selvfølgelighet Ja og forklarer at vi har på flere områder vært borti det. Og at autisme er noe som er kjent for alle nordmenn. I det vi sier det, lyser ansiktet hennes opp og nysgjerrigheten vokser. Det viser seg at hun har et barn med asbergers og ho blei etterlatt av mannen sin når jenta var ett år, den tida de fant ut at ho var litt anderledes enn de jevngamle naboungene. Kristine sier at hennes historie overhodet ikke er noe spesiell.  Hun er en av de få som faktisk tør å vise barnet sitt, istedet for å gjemme det. Vi blei invitert til være med på workshop med den nyoppstarta organisasjonen hennes ICCAS. Og her skulle vi være med å fortelle litt om situasjonen i Norge sammenlignet med Ugandas. Det viser seg at vi har blitt kjent med ei ildsjel som velger å være en fanebærer for autistiske barn. Noe som høres leikende lett ut for en nordmann, men som er nærmest en umulig oppgave for en aleinemor i Uganda. Det var utrolig givende møte vi var med på. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg satt med tårer i øynene mange ganger når jeg hørte på historiene til disse foreldrene. Alt de hadde opplevd gjennom uttallige saker i skolesystemet, sykehus og ikke minst i samfunnet. Hvordan de kjempet for barna sine i alle sektorer og ikke minst all den kjærlighet de hadde for ungene sine var enorm! Det var sterkt kost for en altfor heldig nordmann som meg, samtidig som det var utrolig godt å kunne føle på “Yes, we can-stemingen” som var blant de tjue foreldrene. Ambiøsiøst la de en slagplan på hvordan de skal få til en bedre hverdag for barna sine. Jeg og Kikki kom med innspill og forklarte hvordan systemet var i Norge. Begeistringen var stor over at det faktisk fantes så mange muligheter.Spesiallærere, psykologer eller støttekontaktordninger er noe som er veldig skjeldent og i såfall uoverkommelig dyrt i dette landet.

Den største bekymringen for Kristine er hvordan jenta hennes skal få det når hun blir tenåring og voksen. "Jeg tør nesten ikke la jenta mi være med andre mennesker enn meg, for kunnskapen rundt autisme i dette landet er så dårlig. Ingen veit hvordan de skal behandle henne. Hva kommer til å skje når jeg går bort? Det er min største bekymring”. Sier Kristine og de andre i rommet nikker enig.

Kikki og jeg har brukt mange timer på å snakke om dette problemet. Hvordan en “disturbed kid” blir behandlet og hvorfor det er et sånn tabubelagt tema. Dette er nok den største utfordringen vi har møtt hittil. Hvorfor er vi oppdratt så utrolig forskjellig når det kommer til behandlingen av de med psykiske og fysiske problemer?

Bilder er fint! Her kommer noen fra uka. Også selvfølgelig en liten vloggbit..

Håper Norge er kaldt og godt og at dere allerede har forspist dere på julemarsipan :)

  

Ananjas, Lugandalæreren vår                          Kyra til Ananjas og meg

                   

Ungene på Miles2Smiles har eksamen denne uka. Tenke seg til, eksamen fra du er 2 år!!                  

Hverdag

Det er rart hvordan en venner seg til ting. Nå har jeg hvert her over en måned og jeg merker hvordan hverdagen har funnet sted. Det er ikke lenger en stor oppdagelesesferd det å skulle gå til jobben. Nå springer jeg heller litt småstressa for å rekke den. Bodda-Bodda sjåførene som fridde hver gang de så ei hvit dame, hilser heller lett på luganda og spør meg hvordan dagen har vært. Ungene i gata kjenner meg igjen og sier “Hey Aunty Bridget” i stedet for “Muzungu, bye-bye”. Det er en utrolig god følelse. Jeg har slått meg til ro og jeg føler at jeg har flytta hit på ordentlig. Var innom jobben aleine på lørdag og ungene springer meg i møte ikke fordi jeg er hvit og rik, men fordi jeg er Birgit, læreren deres.

Den ukentlige korøvelsen på torsdager er noe jeg alltid ser fram til. En av de mange drømmene mine har nok gått i oppfinnelse: Det å stå hvit som ei måke (!) midt i et kor av gospelsyngende mørke, er stort! Og makan som de kan synge! Og ikke minst danse. Det er først nå jeg virkelig føler meg som Gospelbakken (som er kallenavnet på familien min). Som en ganske så erfaren korjente vil jeg nok si at dette er noe av det bedre jeg har vært borti.  Ikke av det bedre i forhold til at de er samstemte og reine hele tida (for det er vi ikke), men fordi den gjengen virkelig står for det de synger om. De virkelig meiner hvert eneste ord de synger og lovsynger det med den største stolthet. Og stoltheten over trua si er ikke bare vanlig for koret, men for hele landet. Om du er buddist, muslim eller kristen, så er det med den største stolthet at du viser det. Her er det ikke unormalt å snakke litt om bibelen under appelsinhandlinga på markedet eller det å be høyt før en skoletimen. Og skal si dette er uvant for en kristen nordmann som er vant med å veie sine ord nøye før en begir seg utpå en religionssnakk med en fremmed. Gud er med i alle situasjoner og i alles hverdag og det går ikke en time uten at navna Jesus eller Allah kommer opp i en eller annen setting! Det sier jo litt når lokalbussen heter “Trust in God” og at mjølkemannen hilser meg med “God bless, sister!”. Det er utrolig fint egentlig. Vi nordmenn snakker om religionsfrihet til den store gullmedaljen, men jeg skal si dere en ting aldri før har jeg følt meg så fri og avslappa i utfoldelse av trua mi som her i Uganda.

Hverdagen fylles opp med mye jobbing og andre aktiviteter på kvelden. Alltid er det noe vi kan gjøre. Og ettersom Miles2Smiles er oppe helt fram til 21 om kvelden, føler vi oss aldri ferdig på jobb når vi går hjem etter en dag. Damene som vi jobber med bor på arbeidsplassen. Og dagen deres varer fra 0600-2200 hele uka bortsett fra søndagen. En kan jo få dårlig samvittighet av mindre når en rusler hjem svett og sliten klokka 17. Vi skal nok ha lengre dager etterhvert. Kveldsjobbing to dager i uka, se jeg for meg at det blir. Jeg hadde forresten min første skoletime på tirsdag. Jeg fant ut at respekten ovenfor meg sammenlignet med Teacher Margret, var betraktelig dårligere. “Oliotja, abaana!”, åpner jeg timen med og latteren sprer seg i rommet. Jeg følte meg mer som en dårlig stand-up komiker, enn en mattelærer! Lugandaen min er ikke helt på stell enda, men kommer seg dag for dag. Nye gloser og fraser læres daglig takket være de fine ungene her.

Og dere, vi har fått kattunger!! Eva og Eddy kom oppspilte til meg på tirsdag og viste meg to skjønne, små skapninger som lå under en benk på skolen. Kattemor hadde etterlatt de der. Morsfølelsen skøyt inn både hos meg og Kikki og vi adopterte de på flekken. Så nå varmer vi mjølk morgen og kveld og gir de tåteflaske. Og ja, jeg har blitt mobba av jentene. Den ene kattungen heter Joakim! :)

Håper på en fin novemberuke til dere der hjemme!

Til slutt, den ukentlige vloggen og litt hverdagslige bilder: