Sangen om gleden

 

“Du som ber om dager uten sorg. Du som sanker lyst og glede for å holde smerten nede. Du som jager etter vind. Du som tror du vokser uten tap. Du som aldri tar en sjangse, men må holde hver en skanse, mens din livslyst tørker inn. Alt som kan gi glede har en spire til et savn”

Aldri før har teksten til Sigvart Dagslands “Sangen om gleden” vært tydeligere enn her i Uganda.

Året på Hald internasjonale senter blir sagt skal være et år av en annen verden. Det vil jeg fult og helt si meg enig i. Aldri før har jeg fått så mye ut av “pensumet” som hos denne skolen. Hver dag i snart sju måneder har bydd på nye oppleveser, erfaringer og refleksjoner. Det at jeg jeg nå sitter og skriver mitt siste blogginnlegg i denne aller siste uken føles stort og vemodig. Derfor må dere tillate meg å være litt klisjeaktig og “stor i ord” denne gangen også.

For det føles litt sånn akkurat nå, klisjeaktig og mange store ord ettersom en skal si hade til så mye. Jeg skal si hade til en gjeng med flotte venner som har vist meg hva nestekjærlighet er og som gang på gang har lært meg hva det vil si å være et medmenneske. Jeg skal si hade til naboen min jeg veit kommer til å leve med en konstant bekymring for at barnet sitt ikke skal bli mett nok. Jeg skal si hade til hverdagshelter som dag for dag streber etter å skulle tjene inn til livets opphold på det lokale markedet. Jeg skal si hade til et kor som har lært meg å lovsynge med den største stolthet over troa si. Jeg skal si hade til idealisten Kathrin som med sitt utrolige engasjement har vist meg at det nytter å hjelpe og at vi ALDRI må miste troen på en bedre verden. Jeg skal si hade til et samfunn der “small talk” med en halvbekjent ikke er om været eller gårsdagens TV-program, men om hvordan jeg og du har det. Og ikke minst, jeg skal si hade til de nærmere tohundre “tantebarna” mine som hver dag har sprunget meg i møte i det jeg kommer inn porten på Miles2Smiles og gitt meg knuseklemmer for den minste lille ting jeg har gjort. Jeg er evig taknemlig over at jeg har fått bodd her, midt i byslummen i Kampala, samtidig som jeg er evig takknemlig for at jeg skal hjem til mine kjære i Norge som jeg mer eller mindre har savnet like lenge som jeg har vært her.

“La solen seile over himlen, på slep er alltid natta med. Om glede snart må vike plass for sorg, er begge frukt på same store tre”. Lykken kan du bare høste der hvor smerten gror”.

Slik fortsetter sangen og det føler jeg summerer opp det jeg har lært av å bo her. Det å bo midt oppi fattigdommen har fått meg til å se bildet til Dagsland tydeligere. Her blir en minnet på dag for dag elendigheten og urettferdigheten som rår i verden og at det i bunn og grunn er umulig å ikke la det gå innover seg. Her blir en tvunget til å ta en stilling til fattigdommen og bry seg på en helt annen måte enn hva en er vant med hjemme i den vestlige bobla. Dette er virkelig en verden der gleden ofte må vike plass for sorgen og der de i tillegg aksepterer det på en helt annen måte enn hva vi er vant med fra vår verden. “Afrikas folk strutter av livsglede” heter klisjeen. “Sannhet”, sier jeg. Denne enorme livsgleden som alle vestlige snakker om etter et afrikaopphold, er et faktum. Klisjeen fortsetter også med at den vestlige mann må ut av sin egen rikdom for å kunne se hva den ekte rikdommen innebærer.

En av bøkene vi har hatt på pensumlista dette året er Shane Claiborns “Den uimotståelige revolusjonen”. Her tar den radikale amerikaneren opp temaet nestekjærlighet og fattigdomsforkjempelse og hvordan vi lett kan bidra i denne kampen. Det handler først og fremst om å ta en stilling til den..

Kjære bloggleser, takk for at du har fulgt meg disse månedene.

“Mor Theresa har sagt at vi må prøve å finne vårt Calcutta. Calcutta finnes overalt, bare en har øynene til å se det. Ikke alle kan jobbe med spedalske i India som henne, og det er heller ikke poenget med fattigdomforkjempelsen. For meg ble Calcutta hjemlandet mitt. Jeg tror at vi ikke kan få slutt på fattigdommen før vi har tatt en nærmere kikk på rikdommen”. (Shane Claiborne)

 

  

 

 

 

 

  

   

Baby Swabrah

Uka jeg kommer til å huske best fra oppholdet mitt i Uganda, er den jeg har hatt nå.

Det har blitt til at jeg har fått hovedansvaret for sjuke barn og skrubbsår på jobben. Er det noen som har kastet opp, blør neseblod eller har klemt fingern, er det “Aunty Bridget” som er sjukesøstra. Jeg og Mama Rina har alltid syns at den 13.mnd gamle Swabrah har vært for tynn og sjuk til å være på Miles. Hun er kraftig underernært og er veldig svak. Hun hadde hatt feber i to og en halv uke, nesten ikke spist og gav tegn på at hun ikke hadde det noe godt. Likevel har mora levert henne kl 0630 i barnehagen hver dag og hentet henne igjen i 18-tiden. Vi har sagt i fra gang på gang at ho må reise til legen. Forrige mandag fikk jeg snakket med henne, og det viser seg at ho har vært hos legen flere ganger, men at de ikke veit hva de skal gjøre.              Jeg hadde lenge sett for meg ei uansvarlig mor som ikke hadde tid til å gjøre noe for barnet sitt, men så viser det seg at det er en av de snilleste og klokeste mødrene jeg har møtt. Stella heter ho, 25 år, aleinemor og jobber som hushjelp for en rik lege her i Kampala. Ydmykt og forsiktig spurte ho meg om jeg kunne gå med Baby Swabrah til legen ettersom sjefen hennes hadde truet henne med å få sparken hvis ho tok enda en dag fri. Så klart, tenkte jeg og fikk utrolig vondt av henne.
Baby Swabrah er den jenta som har strekt hendene høyt i været når ho har sett meg, lagt hodet i fanget mitt når ho har sittet ved siden av meg og har gitt meg så mye kjærlighet hver dag siden ho kom hit. Det skulle bare mangle at jeg hjalp den lille vennen min.

Uka har blitt uforglemmelig fordi jeg har via Baby Swabrah skjønt hvordan dette landet virkelig sliter og hvordan de svakeste og uskyldige blir et offer av fattigdommen. For meg blei det viktig å finne ut hvor det sviktet i systemet og hvem jeg kunne skylde på. Det viste seg å bli en umulig oppgave..

Dagen etter reiste jeg på Mulago Hospital, Ugandas hovedsykehus, med en syk og tillitsfull Swabrah. Her kommer jeg inn i en “gymsal” stappfull av mennesker som venter i kø på EN lege. Det sitter og ligger bortimot firehundre syke mennesker som på lik linje med Swabrah trengte stor hjelp. Det blei en uvirkelig situasjon for meg som er vant med å lese ukas SEogHør på et venteværelse som har vannautomat og vifte. Etter fem lange timer var det endelig vårt navn som ble ropt opp. Det endte med en fem minutter sjekk bak et forheng med svaret: “Its nothing we can do. I’m so sorry”. Jeg holdt på å begynne å gråte der jeg stod med en febersyk jente som klamret seg redd inntil kroppen min. “Dere MÅ hjelpe meg. Dere er ekspertene her og jenta mi trenger deres hjelp” svarte jeg litt desperat i det de var på vei til å sende inn neste pasient. Legen så på meg og svarte “Se ut i rommet! Her er det mennesker som kan dø i køen. Vi har ikke nok utstyr til å finne ut av problemet ditt og jeg har ikke tid til å hjelpe deg i dag! Beklager”. Han hadde rett i det han sa og der stod jeg igjen med en stor klump i halsen og tårer i øynene. Hva nå?! Til og med legene har ikke overskudd og tid til henne. For en verden jeg er i! Dette er ikke snakk om en liten kattunge, men et menneskeliv.

Her var det altså ikke en arrogant lege som ikke hadde medfølelse for pasienten sin, men en underbetalt hverdagshelt som stod på for å redde flest mulig liv i dagens kø. Legen var ikke problemet, men hele helsesystemet er et problem. Kathrin har sagt: “tar du ansvar for en sak her i Uganda, får du ofte ti til med på kjøpet.” Det var slik jeg følte det nå. Plustelig stod  jeg der aleine om ansvaret for en liten jente på 13 mnd!.

Dagen etter reiste vi på den dyre privatklinikken i Kololo. Her jobber det ti utenlandske leger med ca. femti pasienter per dag (turister som oftest blir diagnosert med matforgiftning). Det var et kultursjokk for både Mama Swabrah å være her sammen med alle disse rike menneskene og et kultursjokk for legen som skulle behandle den underernærte slumungen fra Kalewere. Veldig spesielt ettersom disse stedene ligger femten minutter unna hverandre. Jeg ble mellommannen for to av Kampalas innbyggere som knapt nok visste om hverandres bydel. Heldigvis fikk vi en grundig sjekk og gode svar på mange spørsmål. Et legeteam undersøkte Swabrah og fikk etterhvert satt en diagnose. Det viser seg at ho lider av to alvorlige blodsykdommer, Talassemi og Sigdcelleanemi. Det er to kroniske sykdommer som er viktig å få diagnosert tidlig. Legen sa at ettersom vi veit om disse sjukdommene, kan en være med på å tilrettelegge et bedre liv for Swabrah. Det var en tung beskjed å få, samtidig som vi visste at utfallet hadde vært mye værre hvis vi ikke hadde handlet slik vi gjorde.

Den handlingen å ta med Swabrah på sykehuset, som for meg var så selvsagt og kall det gjerne tilfeldig, ble for Mama Sobrah livsviktig og hun så på det som en stor velsignelse fra Gud. Jeg satt der med tårer i øynene da hun fortalte meg at hun hadde brukt uka på å be for MEG. “Aunty Bridget, my church is praying for you and your family. God bless you!”. Dette var Stellas takk til meg og jeg skal si det var en lettrørt og ydmyk Birgit som gikk hjem fra jobb i dag…

Tid er frihet

Tiden flyr av sted og det er unnskyldningen min for å ha vært litt slapp på bloggsiden. I dag er det nøyaktig en måned til jeg sitter på flyet hjem til Norge. Jeg har bodd i Uganda i et halvt år! Det er så rart å tenke på at det er snart seks månder siden jeg hadde avskjedsfest med tidenes vennegjeng i colletsgate, og at jeg nå teller dagene til jeg skal se dere og den fine familien min igjen i påska. Åjåj, som jeg gleder meg!

I går leste jeg ferdig penusmboka “mellom mennesker” av Øyvind Dahl som handler om interkulturell kommunikasjon. En lettlest bok som tar for seg mange av de punkta som jeg også hadde skrevet opp etter et opphold i en annen kultur. Et av de punkta som jeg virkelig må omstille meg på til jeg kommer hjem er det med tida.

Det finnes hvite mennesker som hevder at de aldri har tid. De løper hodeløse omkring og overalt hvor de kommer skaper de angst og ulykke, fordi de har mistet tiden sin. Denne besettelsen er en fryktelig tilstand, en sykdom som ingen medisinmann kan helbrede og som smitter mange mennesker og fører dem ut i elendigheten. (Dahl: 164)

Dette var harde ord fra en høvding fra Samoaøyene etter han hadde besøkt europa. Alle mennesker har et forhold til tid og det har vi nordmenna merket etter å ha bodd her. Jeg pakket likså greit ned klokka mi etter første uka her i Kampala. Den hadde jeg ihvertfall ikke bruk for. For det å vokse opp med en linær tidsoppfatning der tida er målbar og forutsigbar og som blir sett på som et objekt og en gjenstand (tid brukes opp, kastes bort, vi budsjetterer den med minutter, sekunder og timer) er det en stor overgang til å bo et sted der en følger hendelsestid. Denne tidsberegningen blir sett på som den rake motsetningen ved at det er en subjektiv opplevelse av tid. Tid er noe, når noe skjer. Det er altså hendelser som gir opplevelse at noe skjer. Når taket lekker, repareres det, men ikke før den hendelsen inntreffer. På samme måte er det når det innkalles til et møte, det starter ikke etter en tid, men etter hendelsen “alle er her”.  Ikke rart at jeg har revet meg litt i håret et par ganger iløpet av dette oppholdet. Effektivt kan det overhode ikke kalles!

Men det er visstnok ikke poenget med tida heller. Det å være mest effektiv. Jeg priser meg lykkelig over Norge og rutetidene i Oslo der jeg veit at t-banen går sju over fra National. Landet der jeg kan uten å ta hensyn til noe beregne dagen og timene helt slavisk. Selv om jeg gleder meg til dette, har jeg likevell skjønt verdien av denne african time. Igjen scorer dette samfunnet på nestekjærlighet og tilstedeværelse. I et slikt tidsperspektiv blir mennesker viktigst og prioritert høyest. “Jeg møtte tanta mi i byen, derfor er jeg sein til timen” dette er en godkjent unnskyldning for en student. Her er det viktigere med et familiemedlem enn en abstrakt tidsavtale.

Grunnen til denne blogginnleggelsen er vel nettop fordi jeg og Kikki ikke har gått på jobb enda. Det høljeregner ute og når det regner i dette landet stopper tida. ALT blir utsatt! Se for deg den situasjonen på vestlandet i Norge…

“Mens amerikaneren sier tid er penger, sier afrikaneren tid er frihet”

Nyt tida og ha en fin uke, kjære venner!

Her kommer en vlogg fra 8.mars. Kvinnedagen er en offentlig fridag her i Uganda. Digg!

Free and fair?

Uganda har akkurat vært igjennom en stor valguke, der det har blitt valgt både nasjonale og lokale ledere. Helt siden jeg kom hit i begynnelsen av oktober, har landet talt ned til den store begivenheten som tok plass 18-24 februar. Ut ifra alle kampanjer og plakater som har blitt gjort nå i snart fem måneder, må jeg vel si at jeg er svært skuffet over resultatet. Det stilte sju presidentkandidater og en av de var Musevenni, for tiår siden Ugandas helt og savior, men nå en korrupt gammel mann som har slagordet “Why Change?”.

I følge verdensmedia er dette valget gått inn i historien som free and fair! Men for det Ugandiske folk, føler de nok noe helt annet. Ved å ha bodd her, har jeg begynt å tenke på hva som egentlig utgjør at et valg har forgått fredlig og rettferdig for resten av verden. Uganda har ikke gjort som sine kontinetbrødre og -søstre i Egypt og Libya å krige seg til en forandring. Nettop fordi de er trøtte av kriging. Museveni ble valgt til leder for fem nye år, det gjør at han har sittet i den samme stolen i tretti år. Bare det får en nordmann til å rynke på nesa. Vi har vært veldig heldige at det ikke har forgått flere opptøyer og drap. Det ugandiske folk er fredlige og ydmyke til hverandre og landet. Er det eventulet ei som hadde likt å vist sin missnøye, så er det meg. For en blir provosert av å leve her, når en ser og veit at hele dette valget er så langt i fra rettferdig som en kan få det (hvertfall i norsk målestokk).

Lokalvalget som var på tirsdag ble avlyst fordi det var oppdaget fusk på 13 forskjellige valglokaler. Jornalister og andre silvile blei arrestert og slått til blods av politiet når de prøvde å fortelle verden hva som egentlig hadde skjedd. Ved at ordførervalget ble kansellert ble spekulasjonene over valgfusk til presidentvalget også enda sterkere. Med tre engelske aviser og to tv-stasjoner til hele 33 millioner ugandere, er det ikke rart at ting blir litt uoversiktelige. Besygie, Musevenis hovedrival har anmeldt de tildligere valga, og da har det endt med at han har blitt arrestert og dømt for diverse forbytelser. Denne gangen orket ikke Besygie å “krige” om rettferdighet,  og det er nok en av grunnene til at det er gått fredlig for seg.

Museveni gikk av med seieren med hele 68% av stemmene. Han sier at folket har talt og at rettferdigheten har seiret. Den ikke-statlige avisen Daily Monitor hadde en kjempeartikkel om valget, der de stilte spørsmål til hvorfor en mann som veit at folket vil stemme på han likevel frykter dem så mye. Han har tredoblet sikkerheten i landet, og det er ikke unormalt å se 50 bevæpna politimenn masjere igjennom nabolaget mitt. Overalt er det politi og militære soldater. Store tanks og lastebiler har sust igjennom gatene for å vise folket at hvis dere ikke oppfører dere, blir det bråk. Da spør jeg, hvem vil ikke stemme Musevenni når Musevennis bevæpnede soldat står like bak deg når du skal avgi din stemme? Free and fair?

 

Ettersom filmmesteren Kikki har hatt besøk av foreldrene sine, har vloggen vært lite aktiv. Derfor legger jeg ved en reklamesnutt av strømmestiftelsen, organisasjonen jeg jobber for og Miles2Smiles. Tenk på å bli giver a! Jeg kan bekrefte at pengene kommer fram dit de skal…

 

GOD HELG!!

Pearl of Africa

Jeg er så heldig! Mari, min gode venninne fra Oslo, tok turen forrige lørdag helt til Kampala for å besøke meg! Vi har storkosa oss hele uken, både som “tanter” på jobb og som turister i både Kampala, Mbale og Jijna. Mari jobber som barnehagetante i Oslo dette året, derfor var det ekstra stas å ta henne med på jobben. Forskjellen er visstnok ganske stor fra en privat barnehage på Oslo vest til den her i byslummen i Kampala. Det passa oss utmerket at Mari kom denne uken, ettersom det er mange nye unger som har begynt. Vi er oppi 170 registrerte og fortsatt er det kun 10 ansatte. Den yngste på Miles2Smiles er kun 6 mnd gammel, og det er kommet mangen nye småbarn som trenger ekstra stell og kjærlighet. Det er nærmest umulig å kunne se til alle hele tiden, samtidig som det er umulig å lære alle i klassen på 55 alfabetet og tallrekka 1-10 på en dag. I en småbarnsavdeling i Norge regner man maks tre barn på en voksen.Det blir sett på som det helt nødvendige for at en ettåring skal få tilfredstilt alle behov. Det er ikke rart at vi ansatte på Miles føler vi ikke strekker til når vi ser at den yngste gutten på seks måneder må kjempe etter oppmerksomhet vår sammen med over hundre andre.

Uganda går inn i valguka. På fredag er det presidentvalg og vi er alle spente på hvordan dette skal gå. Valgkampanjer holdes på dag og natt og uganderne er virkelig klare for historiens første flerpartivalg. Det er en valgkamp mellom den nåværende presidenten Museveni, som har sittet sammen med partiet sitt NRM i 25 år, og den tidligere legen hans dr.Besigye og partiet hans FDC (forum for democratic change). De fleste mener og tror at det ikke kommer til å bli noe forandring og at Museveni igjen blir valgt for fire nye år. Mange finner valget tullete og mener det overhode ikke er noe vits i å stemme, ettersom stemmene allerede er “talt opp”. Musevenis overtak vil enda en gang vinne og forandringen i landet, som ugandere lengter etter, kommer nok ikke med det første. Tragisk og utrolig frustrerende!

Tenkte jeg ville vise dere noen fine bilder fra helgeturen vår til Jinja. Uganda blir kalt for the pearl of Africa og byen Jinja går for å være the pearl of Uganda med Nilen som hovedattraksjon. Vi fikk oppleve elva både med raftingbåt og på hesteryggen. Anbefales på det varmeste begge deler.

Ha en fin uke så lenge..

 

 

 

        

Ukas vlogg er fra miles2smiles:

 

Olivia.

Venninnen min Oliva, eller Mama Shakira som ho blir kalt, er like gammel som meg. Samme år som jeg kom til verden på Drammen sjukehus, blei ho født her på Mulago hospital. VI starta på likt!

Strømmestiftelsen ba oss lage profiler av noen av mødrene på Miles2Smiles etter jul. Da blei Oliva en lett kandidat for oss, ettersom vi kjenner henne fra før. Historien er ikke unik på noe som helst måte her i Uganda, men for meg blir den det.

Forrige uke stod Olivia på trappa vår. Det hadde vært over en uke siden vi hadde snakket sammen og vi stod å småsnakket litt om Miles2Smiles og hvor utrolig varmt det er om dagen. (Hetebølgen La Nina er på vei til Uganda!). Jeg visste at Olivia var gravid for andre gang og spurte litt forsiktig hvordan hun hadde det. Det var da jeg fikk greie på at jenta hadde født for fem dager siden, og at det var grunnen til at vi ikke hadde sett hverandre på en liten stund. Jeg blei så sjokka der jeg stod. Her står hun på trappa mi frisk og fin også viser det seg at dama har født sitt andre barn bare for noen dager siden og det uten noens oppmerksomhet. INGEN, utenom en nabo som måtte passe Shakira den dagen, visste om det. Jeg fikk det ikke til å stemme. Jeg var faktisk en av de første som visste om fødselen hennes. En av de største hendelsen i noens liv! Ingen mamma, ektemann, søster eller venninne var med henne. Ho var helt aleine.

Olivia er enebarn og født i 1988. Moren og faren hennes døde av AIDS når hun var en ung tenåring og etter det har hun vært aleine. Shakira, den søte lille jenta hennes på tre år, mistet pappaen sin i en ulykke når hun lå i magen til Olivia. Altså blei Olivia enke i en alder av 19 år. Hennes ektemann og kjæreste, sin nærmeste og sin framtid blei tatt fra henne. Ho var aleine igjen og denne gangen med et lite barn. Vi har vært å besøkt henne noen ganger, et lite rom på fire kvadrat. Kun en seng og en stol. Ho selger te og kaffe til tre-fire kunder hver dag, og utenom det kommer ho og vasker litt for oss. Dette er hverdagen hennes. Den nye mannen forlot henne når han fant ut at Olivia var gravid. Altså, aleine igjen.

Der stod vi begge på trappa, og jeg følte meg plutselig ti år yngre enn henne. VI startet på likt i 1988, men du verden så ulike historiene våre har blitt...

                        

 

Også noen bilder fra uka: Nabokona som vasker, solnedgang i Kampala, lesestund på Miles, voksendåp i Lake Victoria og Tre glade muzunguer.

 

 

 

Også dagens vlogg: “So you think you can dance”

 

Second hand

Det er godt å være tilbake til hverdagen. Det å bli gjenkjent med navnet mitt Bridget istedet for muzungu, er noe jeg har savna. Det er godt at folk i nærbutikken forventer at du kommer innom for å slå av en prat når du går forbi. Det er godt at Boda-Bodasjåførene ønsker meg en god jobbedag og ønsker meg velkommen hjem når jeg ferdig. Det er godt at folk tar vare på sine naboer. Det er godt å bo i Kalewre.

Å ha besøk fra Norge har gjort at jeg har fått nye øyne på ting. Og godt er det. En glemmer ofte at en bor i et av verdens fattigste land og at det på nesten alle områder er en forskjell fra denne verden og den der hjemme.

En av de tinga jeg fikk en påminnelse på er hvordan alle ting, og da er det snakk om den minste lille ting, blir brukt om igjen. Dette er det store second hand-landet. På Miles2Smiles har vi laget nye skolematerialer den siste uka og jeg har blitt mektig imponert over hvor mye damene får laget ut av ingenting. Bruskorker kan lett gjøres om til et “tellebrett”, har jeg blant annet lært. Leiker som vi i Norge hadde lett kastet, blir sydd om og fikset. Har vi ikke råd til leiker, lager vi det av gips, papir og lim. Gamle papplater blir brukt som tavler i klasseromma. De ser potensialet i den minste lille stoffbit og gjør den til noe nyttig.

Det blir omtrent ikke kastet noe, ettersom de veit hvordan en kan gjøre om på ting. På hvert et gatehjørne her i Kampala kan en finne en reperatør. Det har fått meg til å tenke på om det i det hele tatt finnes en i Norge. Jeg har neimen ikke sett en reperatørbutikk i Oslos gater enda. Skomakere, tv-reperatører og interiørreperatører, hvor er dere? Jeg som har vært en eier av bortimot 10 forskjellige mobiltelefoner, blir flau når jeg skjønner at jeg lett kunne ha reparert istedet for å ha kasta. (Nå skal det sies at de fleste mobilene mine er mistet da!). Håper dere skjønner hvor jeg vil. Gi fjorårets telemarkski enda et år til, selv om du veit at årets modell har enda bedre carving, Gi den gamle tven enda en sjans, selv om den tar litt større plass enn en flatskjerm. La en skomaker fikse de gamle vinterstøvlettene i stedet for å kaste enda et par og prøv å fikse glidelåsen på vinterjakka istedet for å leite etter enda en grunn til å kunne kjøpe årets Rab-jakke! Jeg har innsett etter noen månder i Uganda at jeg og mitt land er værstingene i klassen på bruk-og-kast. Og fy så flaut det er! Her er det ikke annet å gjøre enn å skjerpe seg. Ting har mistet sin verdi ettersom vi har råd til å kjøpe oss omtrent alt.

Dette blei plustelig et strengt peikefinger-innlegg. Unnskyld for det, men akkurat på dette området kan en ikke være annet en streng mot oss nordmenn. Uganderne viser meg nemlig daglig hvor lett det er å bruke ting om igjen! Ære være second-hand: Miljøvennlig, billig, sjarmerende og verdifult.

Dagens vlogg er fra graduation party til vår gode venn og lærer, Ananjas.

GOD HELG!