Baby Swabrah

Uka jeg kommer til å huske best fra oppholdet mitt i Uganda, er den jeg har hatt nå.

Det har blitt til at jeg har fått hovedansvaret for sjuke barn og skrubbsår på jobben. Er det noen som har kastet opp, blør neseblod eller har klemt fingern, er det “Aunty Bridget” som er sjukesøstra. Jeg og Mama Rina har alltid syns at den 13.mnd gamle Swabrah har vært for tynn og sjuk til å være på Miles. Hun er kraftig underernært og er veldig svak. Hun hadde hatt feber i to og en halv uke, nesten ikke spist og gav tegn på at hun ikke hadde det noe godt. Likevel har mora levert henne kl 0630 i barnehagen hver dag og hentet henne igjen i 18-tiden. Vi har sagt i fra gang på gang at ho må reise til legen. Forrige mandag fikk jeg snakket med henne, og det viser seg at ho har vært hos legen flere ganger, men at de ikke veit hva de skal gjøre.              Jeg hadde lenge sett for meg ei uansvarlig mor som ikke hadde tid til å gjøre noe for barnet sitt, men så viser det seg at det er en av de snilleste og klokeste mødrene jeg har møtt. Stella heter ho, 25 år, aleinemor og jobber som hushjelp for en rik lege her i Kampala. Ydmykt og forsiktig spurte ho meg om jeg kunne gå med Baby Swabrah til legen ettersom sjefen hennes hadde truet henne med å få sparken hvis ho tok enda en dag fri. Så klart, tenkte jeg og fikk utrolig vondt av henne.
Baby Swabrah er den jenta som har strekt hendene høyt i været når ho har sett meg, lagt hodet i fanget mitt når ho har sittet ved siden av meg og har gitt meg så mye kjærlighet hver dag siden ho kom hit. Det skulle bare mangle at jeg hjalp den lille vennen min.

Uka har blitt uforglemmelig fordi jeg har via Baby Swabrah skjønt hvordan dette landet virkelig sliter og hvordan de svakeste og uskyldige blir et offer av fattigdommen. For meg blei det viktig å finne ut hvor det sviktet i systemet og hvem jeg kunne skylde på. Det viste seg å bli en umulig oppgave..

Dagen etter reiste jeg på Mulago Hospital, Ugandas hovedsykehus, med en syk og tillitsfull Swabrah. Her kommer jeg inn i en “gymsal” stappfull av mennesker som venter i kø på EN lege. Det sitter og ligger bortimot firehundre syke mennesker som på lik linje med Swabrah trengte stor hjelp. Det blei en uvirkelig situasjon for meg som er vant med å lese ukas SEogHør på et venteværelse som har vannautomat og vifte. Etter fem lange timer var det endelig vårt navn som ble ropt opp. Det endte med en fem minutter sjekk bak et forheng med svaret: “Its nothing we can do. I’m so sorry”. Jeg holdt på å begynne å gråte der jeg stod med en febersyk jente som klamret seg redd inntil kroppen min. “Dere MÅ hjelpe meg. Dere er ekspertene her og jenta mi trenger deres hjelp” svarte jeg litt desperat i det de var på vei til å sende inn neste pasient. Legen så på meg og svarte “Se ut i rommet! Her er det mennesker som kan dø i køen. Vi har ikke nok utstyr til å finne ut av problemet ditt og jeg har ikke tid til å hjelpe deg i dag! Beklager”. Han hadde rett i det han sa og der stod jeg igjen med en stor klump i halsen og tårer i øynene. Hva nå?! Til og med legene har ikke overskudd og tid til henne. For en verden jeg er i! Dette er ikke snakk om en liten kattunge, men et menneskeliv.

Her var det altså ikke en arrogant lege som ikke hadde medfølelse for pasienten sin, men en underbetalt hverdagshelt som stod på for å redde flest mulig liv i dagens kø. Legen var ikke problemet, men hele helsesystemet er et problem. Kathrin har sagt: “tar du ansvar for en sak her i Uganda, får du ofte ti til med på kjøpet.” Det var slik jeg følte det nå. Plustelig stod  jeg der aleine om ansvaret for en liten jente på 13 mnd!.

Dagen etter reiste vi på den dyre privatklinikken i Kololo. Her jobber det ti utenlandske leger med ca. femti pasienter per dag (turister som oftest blir diagnosert med matforgiftning). Det var et kultursjokk for både Mama Swabrah å være her sammen med alle disse rike menneskene og et kultursjokk for legen som skulle behandle den underernærte slumungen fra Kalewere. Veldig spesielt ettersom disse stedene ligger femten minutter unna hverandre. Jeg ble mellommannen for to av Kampalas innbyggere som knapt nok visste om hverandres bydel. Heldigvis fikk vi en grundig sjekk og gode svar på mange spørsmål. Et legeteam undersøkte Swabrah og fikk etterhvert satt en diagnose. Det viser seg at ho lider av to alvorlige blodsykdommer, Talassemi og Sigdcelleanemi. Det er to kroniske sykdommer som er viktig å få diagnosert tidlig. Legen sa at ettersom vi veit om disse sjukdommene, kan en være med på å tilrettelegge et bedre liv for Swabrah. Det var en tung beskjed å få, samtidig som vi visste at utfallet hadde vært mye værre hvis vi ikke hadde handlet slik vi gjorde.

Den handlingen å ta med Swabrah på sykehuset, som for meg var så selvsagt og kall det gjerne tilfeldig, ble for Mama Sobrah livsviktig og hun så på det som en stor velsignelse fra Gud. Jeg satt der med tårer i øynene da hun fortalte meg at hun hadde brukt uka på å be for MEG. “Aunty Bridget, my church is praying for you and your family. God bless you!”. Dette var Stellas takk til meg og jeg skal si det var en lettrørt og ydmyk Birgit som gikk hjem fra jobb i dag…