Tid er frihet

Tiden flyr av sted og det er unnskyldningen min for å ha vært litt slapp på bloggsiden. I dag er det nøyaktig en måned til jeg sitter på flyet hjem til Norge. Jeg har bodd i Uganda i et halvt år! Det er så rart å tenke på at det er snart seks månder siden jeg hadde avskjedsfest med tidenes vennegjeng i colletsgate, og at jeg nå teller dagene til jeg skal se dere og den fine familien min igjen i påska. Åjåj, som jeg gleder meg!

I går leste jeg ferdig penusmboka “mellom mennesker” av Øyvind Dahl som handler om interkulturell kommunikasjon. En lettlest bok som tar for seg mange av de punkta som jeg også hadde skrevet opp etter et opphold i en annen kultur. Et av de punkta som jeg virkelig må omstille meg på til jeg kommer hjem er det med tida.

Det finnes hvite mennesker som hevder at de aldri har tid. De løper hodeløse omkring og overalt hvor de kommer skaper de angst og ulykke, fordi de har mistet tiden sin. Denne besettelsen er en fryktelig tilstand, en sykdom som ingen medisinmann kan helbrede og som smitter mange mennesker og fører dem ut i elendigheten. (Dahl: 164)

Dette var harde ord fra en høvding fra Samoaøyene etter han hadde besøkt europa. Alle mennesker har et forhold til tid og det har vi nordmenna merket etter å ha bodd her. Jeg pakket likså greit ned klokka mi etter første uka her i Kampala. Den hadde jeg ihvertfall ikke bruk for. For det å vokse opp med en linær tidsoppfatning der tida er målbar og forutsigbar og som blir sett på som et objekt og en gjenstand (tid brukes opp, kastes bort, vi budsjetterer den med minutter, sekunder og timer) er det en stor overgang til å bo et sted der en følger hendelsestid. Denne tidsberegningen blir sett på som den rake motsetningen ved at det er en subjektiv opplevelse av tid. Tid er noe, når noe skjer. Det er altså hendelser som gir opplevelse at noe skjer. Når taket lekker, repareres det, men ikke før den hendelsen inntreffer. På samme måte er det når det innkalles til et møte, det starter ikke etter en tid, men etter hendelsen “alle er her”.  Ikke rart at jeg har revet meg litt i håret et par ganger iløpet av dette oppholdet. Effektivt kan det overhode ikke kalles!

Men det er visstnok ikke poenget med tida heller. Det å være mest effektiv. Jeg priser meg lykkelig over Norge og rutetidene i Oslo der jeg veit at t-banen går sju over fra National. Landet der jeg kan uten å ta hensyn til noe beregne dagen og timene helt slavisk. Selv om jeg gleder meg til dette, har jeg likevell skjønt verdien av denne african time. Igjen scorer dette samfunnet på nestekjærlighet og tilstedeværelse. I et slikt tidsperspektiv blir mennesker viktigst og prioritert høyest. “Jeg møtte tanta mi i byen, derfor er jeg sein til timen” dette er en godkjent unnskyldning for en student. Her er det viktigere med et familiemedlem enn en abstrakt tidsavtale.

Grunnen til denne blogginnleggelsen er vel nettop fordi jeg og Kikki ikke har gått på jobb enda. Det høljeregner ute og når det regner i dette landet stopper tida. ALT blir utsatt! Se for deg den situasjonen på vestlandet i Norge…

“Mens amerikaneren sier tid er penger, sier afrikaneren tid er frihet”

Nyt tida og ha en fin uke, kjære venner!

Her kommer en vlogg fra 8.mars. Kvinnedagen er en offentlig fridag her i Uganda. Digg!